Det er noe ved Bertil som rommer mye. Tanker som ikke lar seg roe. En uro over samfunnet, over løgnene han mener vi omgir oss med, over hvor lett vi lar andre mene for oss. Politikken og mediene styrer hva vi skal mene. Fellesskap brukes som honnørord, mens individet mistenkeliggjøres. For Bertil er det motsatt. Det er individet som må styrkes.
Han er 69 år. En fin alder for en kunstner, sier galleristen. Man er friere da, tryggere. Nei, svarer Bertil. Jeg er mer usikker enn noen gang. Han sier det helt uten selvmedlidenhet, mer som en konstatering. Men det han kaller usikkerhet, ligner kanskje mer på en form for visdom. En erkjennelse av at verden ikke er sort og hvit, slik den en gang virket. Kunst er ikke et valg for han, det er det eneste som gir mening. Hva annet skulle han ha gjort? Med et hode som aldri stanser, som koker over av tanker, inntrykk og motforestillinger.
Han sier at han ikke er anarkist, men det finnes en anarkistisk nerve i ham. En motstand mot hovmod og arroganse, mot systemer som gjør mennesker mindre enn de er. Selvransakelse er viktigere enn å dømme andre, sier han. Alt foregår i hodet. Det kan være kaotisk der inne. Noen ganger vondt. Samtidig befriende. Ektefølt og ærlig.
Han kaller seg uskolert, nesten autodidakt, selv om han har utdannelse fra Granum Kunstfagskole og Westerdal School of Communication. Han sier han ikke kan det alle andre kunstnere kan. Samtidig har han stilt ut siden 1970-tallet, blant annet ved Oslo Kunstforening, Tegnerforbundet og Kunstnerforbundet, og er kjøpt inn av institusjoner som Nasjonalmuseet, Stortinget og Malmö Konstmuseum. Det finnes en beskjedenhet i måten han omtaler seg selv på, som ikke helt stemmer overens med de sporene han har satt.
«Det som gjør Bertil så egen, er at han nekter å la seg forme av systemer og rammer. Han kaller seg uskolert, men rommer mer enn mange som har gått den lange, akademiske veien. Arbeidet skjer fritt, uten at han ser seg over skulderen. Som en svamp suger han til seg inntrykk, kunsthistorie, samtaler og stemninger, og lar det flyte over i arbeidet.»
– Gallerist, Astrid Hilde Semmingsen.
Han leste Dostojevskij første gang som om han leste Donald Duck. Han forsto det. Han opplevde at tankene allerede fantes i ham. Det vanskelige var ikke vanskelig. Det bare var. Kanskje er det slik han forholder seg til kunsthistorien også. Er det inspirasjon? Det er i så fall helt ubevisst, sier han. Det bare skjer. Kull, akryl, olje, collage, klipp og lim. Alt han har for hånden og alt han har i hodet blir oversatt til kunst.
«Jeg gir han ingen føringer på hva jeg ønsker. Det har jeg aldri hatt behov for. Min rolle er å hjelpe Bertil med å samle de mange uttrykkene og teknikkene hans, slik at de kan møtes i en utstilling som rommer hele han. Det er et arbeid jeg gjør med stor respekt, og med en dyp fascinasjon for friheten og alvorligheten i det han skaper.»
– Gallerist, Astrid Hilde Semmingsen
Titlene på arbeidene kommer sjelden først. Noen ganger aldri. Ordene strekker ikke til. Likevel gir han dem navn, for publikums skyld. En tittel kan åpne et rom i bildet. Den kan hekte det på en betydning, eller lede tankene i en bestemt retning. «Rotfylling» kalte han et verk etter et tannlegebesøk, men det handlet egentlig ikke om tenner, men om rot innenfor orden. Kanskje lager han kunst nettopp fordi språket ikke er nok?
Studioet hans ligger rett ved der bestemoren bodde da han var barn. Noen ganger ser han opp mot vinduet hennes og ser for seg at han står der, som ung gutt. Han føler seg hjemme i området. En ekte bygutt, sier han. En som går sin egen vei, alle veier, ingen veier.
Bildene står fortsatt vendt mot veggen. Ikke av forakt, men av nødvendighet. De må få leve litt før de blir sett. Når de snus, møter vi ikke bare farger, tekstur og former, men et menneske som insisterer på å tenke selv, tvile selv og kjenne selv. I et samfunn som roper høyt, arbeider Bertil Greging stille. Ikke for å gi svar, men for å minne oss på at vi er mer enn det vi får beskjed om å være.
Tekstforfatter Ida Gleditsch Heidenreich.
