Christer Karlstad og Fredrik KB.

CHRISTER KARLSTAD

Et sort-hvitt foto i naboens leksikon åpnet malerkunsten seg for meg.  August Cappelens “Foss i nedre Telemark” fikk mitt seks år gamle hjerte til å banke hardere enn aldri før. Få dager senere tok min mor med meg på Nasjonalgalleriet for at jeg skulle få oppleve maleriet i virkeligheten. Dette ble et livsavgjørende øyeblikk for en gutt som kun hadde sett reproduksjoner av gråtende barn og værbitte fiskere i bestemors stue.
Jeg har på et vis forblitt i Cappelens skog og landskapscenarier med forskjellige former av interaksjon mellom dyr og mennesker. I senere tid har også landskapet blitt et motiv i seg selv. Som en del av den siste generasjonen klassisk utdannede billedkunstnere i Norge, føler jeg meg som en representant for en utdøende art. På mange måter former og speiler dette min tilnærming til å skape kunst, og hvordan jeg ser på meg selv som kunstner.
Jeg er overbevist om at det å bruke seg selv er den eneste måten å kommunisere oppriktig gjennom kunsten. Hvem jeg er, hvor jeg kommer fra og hva jeg vet er mitt utgangspunkt når jeg skaper. Ønsket om å formidle, bearbeide og oversette mitt verdensbilde er den sterkeste drivkraften for å tilegne meg teknikker og å mestre et håndverk. I så måte opererer jeg innenfor et veldefinert, men sakte ekspanderende univers for å skape et troverdig, representativt maleri.

FREDRIK KB

Jeg visste tidlig: Det er billedhogger jeg er. Veien min ble den gammeldagse. Jeg reiste til Toscana og endte i Pietrasanta, en liten by der billedhoggere og steinarbeidere fra hele verden møtes. Men marmorstudioene satt ikke og ventet på en ung nordmann uten noe å vise til, så jeg kjøpte hammer og meisler og gikk opp i marmorfjellene. Der hogget jeg min første skulptur, og ved å vise fram den fikk jeg arbeide i et av studioene. 
Da en eldre billedhogger senere ga meg sine aller første meisler, som han hadde spart til han møtte en han mente var verdig til å overta dem, opplevde jeg det som den største anerkjennelsen jeg kunne få. De gamle mytologiene inspirerer meg. For meg leder de alle mot det samme spørsmålet: Hva vil det si å være menneske? Parallelt med oldtidens myter har nye fortellinger vokst frem i arbeidet mitt og etter hvert dannet sine egne symboler. Jeg drives av et behov for å kommunisere. Jeg arbeider direkte i steinen og er oppmerksom på linjene, retningene, bevegelsene og formene som allerede finnes. Prosessen er tung, treg og ensom, men resultatet er så nært evigvarende som vi kommer.

Etter 23 år i utlandet vendte jeg i 2024 hjem til Norge. Jeg har endelig funnet hjemmet mitt, og jeg føler at det kommer til uttrykk både i formene og i materialet. Jeg hogger skulpturene mine i norsk fjell – i selve berggrunnen vi står og går på.