Harald Fenn

Essensielt er posisjonen hans arbeider tar mellom nostalgi og lengsel etter det forgangne på den ene siden, og en intellektuell forståelse av bildets og kunstens funksjon og mulighet på den andre. I strekket mellom disse ytterpunktene er det rom for både innlevelse, ironisk distanse, og en selvrefleksiv diskusjon om maleriets grunnleggende premisser. Som person er Fenn friluftelskende og naturnær, men som naturmaler fremviser han kalkulert distanse. Han anerkjenner motivene først og fremst som malerier, snarere enn gjengivelser av utsikter eller emosjoner tilknyttet opplevelsen av å være i naturen.

Fenns landskaper er innspill i en visuell diskusjon om maleriet selv; dets tegnøkonomi og formale og materielle virkemidler. Problemstillingen forgrunn – bakgrunn blir gjenstand for særlig oppmerksomhet. Over hvert av naturmotivene ligger linjalrette, vertikalestriper av ulik bredde. Både den realistiske registreringen og den romantiske idealiseringen av landskapet blir skjøvet til side for en sammenstilling av maleriets iboende motsetninger, som i sin tur åpner døren til et diskursivt rom hvor både estetiske tradisjoner og vår felles historie settes i spill. Her konfronteres man med grensene mellom representasjon og abstraksjon, men også den noe ubehagelige sannheten at man ikke ser omgivelsene sine for medieringen av dem. Man blir ikke invitert til å forgape seg i bakgrunnene, men påminnet at det man står og ser på er et maleri.