Om utstillingen Fluktruter
Det ligger noe åpent og uavklart i rommet når Kari Mette Wik arbeider. Lerretene ligger flatt på gulvet, store flater av stoff som hun beveger seg rundt, over, langs. Hun ser dem ikke slik de senere skal sees. Ikke før de løftes opp, ikke før de står mot veggen. Hun er opptatt av maleri som uttrykksform og tradisjon, og arbeidet drives i stor grad av et behov for å forstå. Tanker, erfaringer og inntrykk av verden som skal oversettes til maleri, til farge, til bevegelse på et lerret.
Denne drivkraften har vært en del av arbeidet hennes lenge. For jo mer man kan, jo mer blir man også oppmerksom på alt man ikke kan, sier hun. Mange kunstnere sier at det blir vanskeligere med årene. Kari Mette kjenner seg igjen i det. Kunnskapen åpner ikke nødvendigvis for mer sikkerhet, men for mer kompleksitet, flere perspektiver.
Heldigvis handler ikke kunst først og fremst om å vite alt. Det handler om å formidle det man faktisk vet. Eller det man aner. Eller det man ønsker å forstå. Det gjelder også utstillingene hennes. Når hun begynner å arbeide mot en utstilling, må den forankres i noe hun kan stå i over tid. En situasjon. En opplevelse. Et tema som opptar henne, som ikke slipper tak.
Utstillingen «Fluktruter» er første del av prosjektet «Etter den store eksplosjonen», og har vokst frem fra en hendelse langt tilbake i tid. Oslo, 1943. Et skip lastet med ammunisjon eksploderer på Filipstadkaia. Trykket slår gjennom byen, vinduer knuses, hjem ødelegges. Vrakrester blir funnet helt på andre siden av byen. Fra et tilfluktsrom overlever familien til Kari Mette, men ikke uten traumer. Erfaringene følger og preger dem i ulik grad gjennom livet, og det er tanker knyttet til dette som etter hvert begynner å oppta henne. Når hun ser på verden i dag, på mennesker som lever med krig og utrygghet, blir historien vanskelig å legge fra seg. Kunnskapen om hva denne ene hendelsen i min egen familie skulle få av konsekvenser, setter ting i et ganske brutalt perspektiv, sier hun. Det er her hun begynner å lete etter svar.
Hva gjør mennesker etter at noe voldsomt har skjedd? Hvordan går de videre?
Det er dette utstillingen undersøker. Ikke eksplosjonen i seg selv, men det som kommer etter. Hvordan mennesker finner måter å fortsette livet på. Hvordan noen finner veier ut og videre, mens andre ikke evner eller makter det. Arbeidene er ikke skildringer av konkrete hendelser, men abstraksjoner av strategier for flukt, overlevelse, mot, håp og motstandskraft. Også det lyse får plass; håpet, de gode minnene, ønsket om å forene kontrastene, både i det enkelte bildet og mellom dem.
For Kari Mette Wik er ikke maleriene løsrevet fra verden. Tvert imot. Hun er dypt engasjert i samfunnet, i politikken, i verden og i menneskene som lever i den. Alt dette finnes der, i bildene hennes. Ikke som tydelige fortellinger, men som kontraster, bevegelser, farger og strukturer.
Men til syvende og sist begynner det fortsatt der på gulvet. Et lerret. Noen farger. Mange farger. Mange tanker. Gjennom handling som en måte å tenke på navigerer hun mellom kontroll, tilfeldigheter og oppdagelser. Kanskje er det nettopp her, i det åpne og
undersøkende, at det uavklarte finner sin form.
Utstillingen er støttet av Stiftelsen Fritt Ord og Bildende Kunstneres Hjelpefond
