Peter Skovgaard og Marius Moe

11.12 – 18.1.26

Peter Skovgaard
Partiture

Peter Skovgaard. 2025. “Sæt først af når du når bunden”. Akryl på lerret. 130 x 180 cm.
 
“Jeg anser kunsten som et av de få stedene i verden som er fritt for vanlig etikk, moral og politikk hevet over alle diskusjoner om identitet og kjønn. Jeg anser kunsten som et subtilt sted for uforstyrret fordypning og opplevelse. Jeg prøver å være umiddelbar og spontan i mitt uttrykk. Jo mer jeg kan skrelle løs fra den konkrete verden før jeg starter en maleprosess, desto bedre. Jeg har derfor ingen svar eller instruksjoner i maleriene mine. Opplevelsen må være på betrakterens egne premisser. Derfor er bildetitler også en annen virkelighet som ikke refererer til selve maleriet. Jeg jobber ut fra prinsippet om at tavlen er ren. Det spontane tar over i form av tilfeldigheter. Jeg sliter med å ikke la meg bestemme av noe i starten av et maleri. Det er selvfølgelig en illusjon, men ikke desto mindre et mål og dermed et arbeidsverktøy jeg streber etter. Kampen for å realisere det rene instinktive og uberørte er en nesten nevrotisk drivkraft som alltid har katastrofen som sin bøddel rett rundt hjørnet. Hvis maleriene skal lykkes, må disse forutsetningene være på plass.»
 
 

Marius Moe
Post Meridiem  – Etter midt på dagen

Marius Moe. Oktoberhimmel.  2024. Olje på lerret. 30 x 40 cm.

«I landskapsmaleriet kan man finne inspirasjon mange steder. Som kunstner oppdager jeg paralleller jeg ikke hadde ventet meg. Når jeg kommer ove ret motiv er det forskjellige ting som kan fenge meg. Det kan være en ørliten detalj som noen sivklynger ved elvebredden, formene i et klippefremspring, eller noe så stort som en vag skiftning i fargetonen i himmelen langs hele horisonten. Da jeg ved en tilfeldighet oppdaget den japanske Shin-hanga-retningen falt noe nytt på plass samtidig som jeg følte at dette er ting jeg har jobbet med lenge. Shin-hanga er en betegnelse for tresnittkunst i mellomkrigstidens Japan. Da begynte kunstnere som Hiroshi Yoshida og Kawase Hasui å ta i bruk tydelige elementer fra vestlig kunst som lys og skygge, et realistisk billedrom paret med den tradisjonelle stiliseringen som hører til tresnitt-teknikken. En ting som særlig preger denne retningen er bruk av til dels ubetydelige og banale motiver, men meden veldig mettet stemning som gjør at motivene likevel får en tyngde og betydning. Man føler at noe kan hende ved den kaia i tungt regnvær eller at det foregår noe i det huset hvor et ensligvindu lyser opp mens natten mørkner. Jeg ser alltid på landskapene mine som scener. Enten et sted noe har hendt eller skal til å hende. Skjebnesvangert eller hyggelig. Jeg elsker solglade sommerdager med tårnende hviteskyer, og jeg har malt mange av dem. Men i de siste årene har jeg også blitt mer interessert iden sene ettermiddagen og kvelden. Ofte på høsten når alle blader er borte, åkrene bare og gresset på sitt grønneste, og kveldshimlene-ikke de sterke solnedgangene, men de merdempede. Det er i slike motiver at Shin-hanga er på sitt beste, og har vært en tung inspirasjon for meg. Nå lever jeg riktignok i Norge hundre år etter og jeg finner mine egne motiver der jeg ferdes rundt i sydnorske landskap, men jeg ser mange steder hvor noe skal til å skje menslysene fra hus blinker i det fjerneunder den siste, bleke resten av dagslys.»

Essensielt er posisjonen hans arbeider tar mellom nostalgi og lengsel etter det forgangne på den ene siden, og en intellektuell forståelse av bildets og kunstens funksjon og mulighet på den andre. I strekket mellom disse ytterpunktene er det rom for både innlevelse, ironisk distanse, og en selvrefleksiv diskusjon om maleriets grunnleggende premisser. Som person er Fenn friluftelskende og naturnær, men som naturmaler fremviser han kalkulert distanse. Han anerkjenner motivene først og fremst som malerier, snarere enn gjengivelser av utsikter eller emosjoner tilknyttet opplevelsen av å være i naturen.

Fenns landskaper er innspill i en visuell diskusjon om maleriet selv; dets tegnøkonomi og formale og materielle virkemidler. Problemstillingen forgrunn – bakgrunn blir gjenstand for særlig oppmerksomhet. Over hvert av naturmotivene ligger linjalrette, vertikalestriper av ulik bredde. Både den realistiske registreringen og den romantiske idealiseringen av landskapet blir skjøvet til side for en sammenstilling av maleriets iboende motsetninger, som i sin tur åpner døren til et diskursivt rom hvor både estetiske tradisjoner og vår felles historie settes i spill. Her konfronteres man med grensene mellom representasjon og abstraksjon, men også den noe ubehagelige sannheten at man ikke ser omgivelsene sine for medieringen av dem. Man blir ikke invitert til å forgape seg i bakgrunnene, men påminnet at det man står og ser på er et maleri.