Christer Karlstad. TVISYN
Galleri Semmingsen, Oslo
9. november–3. desember

Christer Karlstad maler som han tegner. Sagt på en annen måte: Christer Karlstad maler med veldig tynne pensler. Vi snakker om et par millimeter. Hver lille bunt av hårstrå i hans malerier pensles ut for seg, heller enn å antydes med et par brede, blonde strøk. Han lar ikke pen-
selen gå på oppdagelsesferd på lerretet. Her er ingen ekspressive gester, men nitid, planlagt og kontrollert arbeid.

I de 17 maleriene han nå viser i Galleri Semmingsen på Frogner i Oslo, fortsetter han utforskningen av motiver han har jobbet med de siste 20 årene, i et gjenkjennelig og konsekvent bildespråk. Forholdet mellom mennesker og dyr er et gjennomgangstema, enten i form av jakt eller et mer eventyraktig samliv. Om naturen de beveger seg i ikke er åpenbart postapokalyptisk, er den i det minste post-ett-eller-annet. Det finnes ingen byer i Karlstads bildeverden.

Alt annet enn nå
Om det kan se ut som om han henter selve håndlaget fra 1400- og 1500-tallet, er kanskje 1920-tallets tyske maleri en like viktig referanse. Men der Weimar-republikkens malere så til renessansen for et formspråk som kunne fange deres egen høyst usikre nåtid, finner Karlstad sine motiver i en slags uspesifisert ikke-nåtid. 

Han maler for eksempel hodet og nakken til en hvit hest i profil, eller baksiden av et kvinnehode med langt lyst hår som svømmer i svart vann bestrødd med høstløv. I et spesielt gripende bilde går han tett på en liten, blond gutt som lytter konsentrert og skeptisk til en svær konkylie. Det krever både håndlag og innlevelse å fange et ansiktsuttrykk så presist som Karlstad gjør her.

Andre ganger kan Karlstads litt uspesifikke nostalgi få et lummert drag. Med det tyvende århundre i mente, blir det fort tvetydig å sverme for blonde barn som lever i harmoni med naturen. Når han maler to jenter i lyseblå kjoler som har lagt seg til å sove inntil en bjørn, eller en annen jente som rir på en bjørn mens hun holder en messinglykt, nærmer han seg bildespråket fra propaganda plakater. Uten at man av den grunn kan lese ut noe tydelig budskap i den ene eller andre retning.

Inn i skogen 
Karlstads dyktighet kommer mer til sin rett jo færre symboler han laster inn. Det blir tydelig i en sterk serie på tre kvadratiske bilder innerst i galleriet, som tilsynelatende er helt nøytrale utsnitt av natur. Her sirkler han inn trær som har veltet med roten i været, sett fra ulike vinkler. 

I forgrunnen henger bleke smårøtter som girlandere eller løsrevne blodårer. I bakgrunnen lener skrå trestammer seg mot hverandre, og i gropen der røttene en gang var, har det i ett bilde dannet seg en vannpytt. I det neste ser gropen ut til å danne inngang til en grotte som fortaper seg i mørke. Lenger bak bygger skogen rom på rom.

Dette er bilder man kan se på igjen og igjen, og stadig se noe nytt, slik man ville gjort om man hadde et stuevindu som vendte rett ut i skogen. Det er bilder man kan leve seg inn i. 

Og paradoksalt nok: I all sin nøkternhet har nettopp disse bildene kanskje det klareste politiske budskapet. Knapt noe er mer potent, i vår  altomsluttende naturkrise, enn å la naturen være for seg selv. 

 Espen Hauglid, kunstanmelder i Morgenbladet.