Skip to content
Anmeldelse, Espen Hauglid, Morgenbladet
Nr. 45/ 17.‚Äď23. november 2023

Christer Karlstad. TVISYN
Galleri Semmingsen, Oslo
9. november‚Äď3. desember

Christer Karlstad maler som han tegner. Sagt p√• en annen m√•te: Christer Karlstad maler med veldig tynne pensler. Vi snakker om et par millimeter. Hver lille bunt av h√•rstr√• i hans malerier pensles ut for seg, heller enn √• antydes med et par brede, blonde str√łk. Han lar ikke pen-
selen gå på oppdagelsesferd på lerretet. Her er ingen ekspressive gester, men nitid, planlagt og kontrollert arbeid.

I de 17 maleriene han nå viser i Galleri Semmingsen på Frogner i Oslo, fortsetter han utforskningen av motiver han har jobbet med de siste 20 årene, i et gjenkjennelig og konsekvent bildespråk. Forholdet mellom mennesker og dyr er et gjennomgangstema, enten i form av jakt eller et mer eventyraktig samliv. Om naturen de beveger seg i ikke er åpenbart postapokalyptisk, er den i det minste post-ett-eller-annet. Det finnes ingen byer i Karlstads bildeverden.

Alt annet enn nå
Om det kan se ut som om han¬†henter selve h√•ndlaget fra 1400-¬†og 1500-tallet, er kanskje¬†1920-tallets tyske maleri en like viktig referanse. Men der Weimar-republikkens malere s√• til renessansen for et formspr√•k som kunne fange deres egen h√łyst usikre n√•tid, finner Karlstad sine motiver i en slags uspesifisert ikke-n√•tid.¬†

Han maler for eksempel¬†hodet og nakken til en hvit hest¬†i profil, eller baksiden av et¬†kvinnehode med langt lyst h√•r¬†som sv√łmmer i svart vann bestr√łdd med h√łstl√łv. I et spesielt gripende bilde g√•r han tett p√• en liten, blond gutt som lytter konsentrert og skeptisk til en sv√¶r konkylie. Det krever b√•de h√•ndlag og innlevelse √• fange et ansiktsuttrykk s√• presist som Karlstad gj√łr her.

Andre ganger kan Karlstads¬†litt uspesifikke nostalgi f√• et¬†lummert drag. Med det tyvende¬†√•rhundre i mente, blir det fort¬†tvetydig √• sverme for blonde¬†barn som lever i harmoni med naturen. N√•r han maler to jenter i lysebl√• kjoler som har lagt seg til √• sove inntil en bj√łrn, eller en annen jente som rir p√• en bj√łrn mens hun holder en messinglykt, n√¶rmer han seg bildespr√•ket fra propaganda plakater. Uten at man av den grunn kan lese ut noe tydelig budskap i den ene eller andre retning.

Inn i skogen 
Karlstads dyktighet kommer mer til sin rett jo f√¶rre symboler han laster inn. Det blir tydelig i en sterk serie p√• tre kvadratiske bilder innerst i galleriet, som tilsynelatende er helt n√łytrale utsnitt av natur. Her sirkler han inn tr√¶r som har veltet med roten i v√¶ret, sett fra ulike vinkler.¬†

I forgrunnen henger bleke¬†sm√•r√łtter som girlandere eller l√łsrevne blod√•rer. I bakgrunnen lener skr√• trestammer seg mot hverandre, og i gropen der r√łttene en gang var, har det i ett bilde dannet seg en vannpytt. I det neste ser gropen ut til √• danne inngang til en grotte som fortaper seg i m√łrke. Lenger bak bygger skogen rom p√• rom.

Dette er bilder man kan se på igjen og igjen, og stadig se noe nytt, slik man ville gjort om man hadde et stuevindu som vendte rett ut i skogen. Det er bilder man kan leve seg inn i. 

Og paradoksalt nok: I all sin¬†n√łkternhet har nettopp disse¬†bildene kanskje det klareste¬†politiske budskapet. Knapt noe er mer potent, i v√•r¬† altomsluttende naturkrise, enn √• la naturen v√¶re for seg selv.¬†

 Espen Hauglid, kunstanmelder i Morgenbladet.