De aller minste skjelvene
Til Janine Magelssens arbeider

Katalogtekst av Nina M. Schjønsby.

Hun følger en linje i det grønne. En sti omgitt av et tett løvverk. Dypt der inne i bladmørket lever innsektene sine hemmelige liv. Noen taktfaste hammerslag klinger nede fra stranden. Lyset er alltid i bevegelse. Vinden rører ved bakkekløverens blader. En dragehodeglansbille kryper langs bladets kant. Hun går gjennom vind, sol og lys.

Et stort ark med en tynn blyantsirkel henger på veggen i Janine Magelssens atelier på Hovedøya i Oslo. Innenfor blyantsirkelen vrimler det. En myriade av abstraherte tegn vitner om lyder, syner og berøringer. Jeg står fremfor en notasjonstegning, en slags dagbok over sansefornemmelser, og samtidig er det et brev til en ukjent som forteller om hverdagslige inntrykk over flere år. Tegningen er som en forlengelse av kunstnerens eget sentralnervesystem. Magelssen fastholder en sansefornemmelse, gjør den varig og synlig, enten det er klangen fra et hammerslag eller et vindpust som får bakkekløverens blad til å skjelve.

En oversetter går helt nært innpå teksten. Lar det som skal oversettes så å si gå gjennom sin egen kropp. Magelssen går også helt inntil det hun tegner, berører det, holder det fast og lar det bli en del av henne selv. Slik at hun kan tegne det. Som hadde hun øyet i hånden.

Det finnes flere notasjonstegninger fra Magelssens hånd, hver og en av dem tar flere år å tegne og har sitt eget språk. Linjen og rytmen i disse tegningene kan minne om en seismografs registreringer av et jordskjelv. Selv om det hos Magelssen ofte er snakk om skjelvinger som bare så vidt er merkbare. En seismograf for ørsmå jordskjelv.

Magelssens reduserte formspråk trekker veksler på minimalismen, men samtidig er arbeidene hennes personlige og følsomme. Du kan føle håndens nærvær. Slik er Magelssens arbeider i slekt med tegningene til Eva Hesse (1936 –1970) eller Agnes Martin (1912–2004), hvor det abstrakte språket – som linjen, sirkelen eller rutenettet – nettopp er koblet til noe emosjonelt og kroppslig. Tenk bare på Martins tegning Tremolo (1962), hvor de vannrette linjene er tegnet nøyaktig inn på et ark med rette loddrette linjer. Tett i tett, det må være hundrevis av dem. Sammen danner de et kvadrat med marger som er en anelse ujevne. Tremolo, som betyr skjelving eller dirring på italiensk, blir i musikken brukt for å beskrive en hurtig gjentagelse av en tone, gjerne på et strykeinstrument, slik at det skapes en skjelvende lyd. Her får tittelen meg til å se etter håndens spor i de rette linjene, ørsmå skjelvinger.

Den intuitive tilnærmingen Magelssen har i sine notasjonstegninger kan også minne om Paul Klees (1879–1940) abstraherte og lekne strek i for eksempel Tegning knyttet som et nett (Zeichnung in der Art eines Netzes geknüpft, 1920). Linjene forestiller ikke noe i den verden vi befinner oss i, de kan minne om noter underlagt et system vi ikke kjenner til, et kodet språk vi ikke kan. Klee lot linjen bevege seg fritt uten forutbestemte mål. Han er kjent for å ha sagt at det å tegne er å ta med seg linjen ut på en spasertur.

Hun følger en linje i det hvite. En sti omgitt av et flettverk av grener. Der inne i det mørke villniset hviler innsektene i hulrom vi aldri vil kjenne. I trærne har kråkene samlet seg. Trekronene ligner hender som holder dem oppe. Bølgene siger inn, igjen og igjen. Sjøen er alltid i bevegelse. Hun går gjennom vind, regn og mørke.

På sengen i Paris

Hun er fremme i Paris, og sitter på sengen og tegner. Eller det vil si, hun har ikke begynt å tegne ennå, men hun sitter på sengen og ser mot vinduet. Hun har ingen klar plan for oppholdet, men har med seg blyanter, kritt og oljestick – solgul, burgunder, blå, oker, fiolett, og flere farger – og tegneark. Time etter time sitter hun og ser. Og det som først var iøynefallende – karmens linjer og husveggene der ute – trer tilbake. Lysets glidninger, rommet mellom tingene, skyggene og vinden tar over.

Kanskje var det også slik for Paul Klee da han tegnet det som skulle bli etsningen Reflekterende vindu (Spiegelndes Fenster, 1915). Det er som om rommet har gått i oppløsning, vi kan bare dra kjensel på fragmenter av arkitekturen, enkelte bygningsdetaljer ser vi til gjengjeld fra ulike vinkler på én og samme tid. Det er speilingene som definerer rommet.

Georgio Morandi (1890–1964) malte sine stilleben med flasker og krukker igjen og igjen. Han lagde en hel verden av disse enkle gjenstandene. Men han var ikke først og fremst opptatt av dem. De var bare et middel for å male den skiftende atmosfæren. Hvert enkelt lerret hos Morandi skildrer en opplevelse av perseptuell varighet, skriver Siri Hustvedt i Livet, tanken, blikket (2013). I ett og samme stilleben ser vi hvordan flaskene og krukkene endrer seg i takt med lyset, refleksene og skyggenes bevegelser. Og ikke minst: Rommet mellom flaskene og krukkene trer frem. Stillebenet er et slags betraktningens narrativ.

Og ennå sitter hun på sengen i Paris. Hun ser så lenge på husene der ute at de så å si forsvinner. Tomrommet blir form, og lyset og skyggenes skiftninger blir viktigere enn alt annet. Og nå tegner hun. I én og samme tegning kan vi se det hun sanser i lys og i mørke. 

I Magelssens serie Seende, Paris gjør også fargene sin inntreden. Strålende fargefelt fylt av lys, side om side med mørke ulmende fargefelt. Ingen streng geometri, snarere felt som pulserer, blør ut. Disse små arbeidene er visuelle rom hvor bakgrunn og forgrunn ikke er endelig definert, men i bevegelse. Form og tomrom har samme status. Detaljene får meg til å gå nært innpå: En blå ytterkant, en fiolett elv, en gylden bølge av bevegelse stryker gjennom nedre del av billedromet.

Og lenge etter at hun kommer hjem fyller hun ark med slike fargefelt. Som en etterklang.

Som en berøring

Mange av Magelssens arbeider henvender seg til hendene. Vi får lyst til å stryke dem, kjenne overflaten. Sporene etter kunstnerens hånd er synlig i flere av arbeidene, som i hennes frottasjer. Her har hånden ført den bløte blyanten i tette, lette linjer på et tynt papir mot et bestemt underlag. Hånden fyller papiret med blyantstreker. Og en skjult underverden trer frem for oss.

Frottasje er kjent fra surrealister som Max Ernst, som tegnet med blyant på papir mot ulike underlag – alt fra treverk, blad, brødskorper eller ruglete murvegger. Og underlaget, det så å si tegnet seg selv, automatisk, uavhengig av kunstnerens bevissthet. 

I flere av Magelssens frottasjer har hun brukt sine egne hvite veggobjekter som underlag. De forsiktige forhøyningene og fordypningene som danner egne rom i disse hvite sparkelarbeidene, avtegner seg på papiret som et negativ. Et mørkt rom fylt av en intens strekføring i ulike retninger stiger frem. Som et ekko, eller begynnelsen på en samtale. 

Hånden berører, holder, stryker og kjenner. Øyet må holde en viss distanse, mens hånden kan gå helt inntil. Gå nærmere alt. I Magelssens frottasjer får øyet tilgang til en nærhet som ellers er forbeholdt hånden. Det taktile blir tilgjengelig, øyet låner håndens egenskaper. Som kunne det røre ved noe.

Lene deg inntil

Danseren i koreografien Trio A av Yvonne Rainer tegner eller skriver linjer i rommet. Dansen hennes minner om bevegelsene vi alle utfører i løpet av en dag: hun går, venter, trekker seg tilbake, sveiper over gulvet med foten, strekker seg, folder seg sammen. Hun er helt inni det, og det er som om disse hverdagslige bevegelsene får ny betydning. Dansen hennes er fri for narrative fremstillinger, kroppen og dens erfaringer er alt som trengs. Kroppen er et reservoar av linjer og former. Alt er der. Med disse bevegelsene skriver og omskriver hun rommet.

I Janine Magelssens arbeider gis den enkle linjen betydning. Den er ikke bundet til noe narrativ, men den virker i rommet. Iblant virker flere linjer sammen, og iblant får de rommet mellom seg til å dirre. I arbeidene hennes finnes det linjer som holder, skiller, lener seg, vibrerer, faller og løfter. De danner abstrakte former som er tomme og fylt på samme tid, som i hennes serie med veggrelieffer. Linjer holder og blir holdt av noe annet enn seg selv. Linjer definerer rommet og skaper nye rom. Og i enkelte arbeider er det som om linjen vil åpne nye rom for oss. Som var den et forheng i ferd med å dras til side.

Magelssen har tillit til linjen. Enten det er i tegninger på papir, relieffer direkte på vegg, veggobjekter eller metallstenger som henger fritt i rommet. Slik kan arbeidene hennes bringe tankene til Fred Sandbacks (1943–2003) trådskulpturer, mange av dem uten tittel. De danner enkle, men monumentale linjer i rommet og definerer det på nytt. De kan også sies å være i slekt med Jan Groths (1946–2014) enkle skulpturer i bronse, som The Bundle fra 2017. Disse ujevne linjene i bronse lener seg forsiktig mot veggen og får noe kroppslig og sårbart ved seg.

Arbeidene til Magelssen fordrer tilstedeværelse og inviterer til en finjustert sanseopplevelse. Hun forholder seg til noen gitte avgrensninger, ofte er det snakk om enkle linjer og geometriske former, og innenfor disse rammene arbeider hun med å finne en finstemt balanse. Det får meg til å tenke på Bruce Naumanns video Dance or Exercise on a Perimeter of a Square (1968), hvor kunstneren innenfor rammen av et kvadrat tester ut grensene, leker seg med en bevegelse, forsøker å finne en balanse. Det samme gjør den som skriver. Teksten er et rom hvor jeg diskuterer med meg selv og andre. Jeg prøver ut et ord, leker med en tanke. Leter etter en balanse innenfor en gitt ramme, og helt konkret, innenfor det rektangelformede arket jeg skriver på.

Danseren i Yvonne Rainers koreografi får etter hvert selskap av andre dansere. Også de tegner eller skriver linjer i rommet. De tripper, soper bena i bakken, hopper, slentrer og lener seg mot hverandre. Alle er vare for de andres bevegelser i rommet. Bevegelsene er hverdagslige og nye på samme tid. I et øyeblikk er det som om én av danserne er ved å falle, men så glir hun inn i de andres armer, blir tatt imot og løftet opp høyt over bakken. Og det er som om hun overgir seg, lener seg inntil. Blir holdt.

Magelssen inviterer oss inn i et åpent rom; og uansett hvor lite eller stort det fysiske formatet er, lar hun alltid oss som betraktere få tilstrekkelig plass. Det er et tilsynelatende stille, men ladet rom, som lar noe hende. En stille omveltning vil kunne finne sted. I møte med Janine Magelssens arbeider får jeg en fornemmelse av å bli rørt ved. Som når man møter et fremmed blikk og innser at man kan hvile i det. Bli holdt.